Det er noe med plystring som fascinerer meg. Ikke nødvendigvis fordi man ser ut som en dårlig versjon av andungen Kvakk i ansiktet. Eller lyden, for den saks skyld. Den er verken spesielt pen å høre på eller fin å se på. Likevel føler jeg at jeg det er en del å si rundt det å plystre.

Enkelte av bruksområdene er helt unike. Se bare på Donald Duck, små unger - ja, til og med gamle menn! Hva skjer når de har gjort noe galt og vil komme seg helskinnet fra udåden? Ja, nemlig, de plystrer! Det sier seg jo selv. En person som plystrer kan jo ikke ha gjort noe galt. Vedkommende er jo opptatt med å plystre. Så han eller henne kan det selvsagt ikke ha vært.

Pappa fortalte meg en gang en historie. Om en gang han var på stranden som liten. Han hadde fått seg en slik fantastisk bademadrass, og skulle derfor teste kvaliteten. Vanligvis pleier folk å gjøre dette ved å legge seg på dem og sole seg. Med nesa mot himmelen mens de hører måker, barneskrik, lek, bølger og lukter sol, saltvann og solkrem.

Dette gjorde ikke pappa. Pappa tok en våt kongle. Denne kastet han alt han kunne ned i madrassen. Her skulle kvaliteten sjekkes! Problemet var ikke at madrassen punkterte eller sa "au". Problemet var at kongla gikk rett til himmels - for den hadde tenkt seg høyt opp! Og, som fysikklæreren min så lurt sa: Alt som går opp kommer til slutt ned igjen (tyngdekraften, du vet…). Og det gjorde så sannelig denne kongla også. I en vanvittig hastighet - rett i en manns blanke og svette panne! (Glimrende. Stolt av deg pappa!)

Pappa plystret etter beste vilje. Og slapp selvsagt unna. Fordi han plystret. Den skallede mannen kunne selvsagt ikke beskylde en som plystret for å ha gjort noe slikt. Det sier seg jo selv.

Poenget er at jeg rett og slett tror at plystring har vært med på å forhindre mange seriøse konflikter her i verden. Fint at en slik forholdsvis enkel handling han forhindre så mye ille fra å skje. Hurra til deg som oppfant plystring! Skulle vi gjort uten deg...