Ingenting er mer pinlig enn å motta en presang fra en stor forsamling. Spesielt dersom du også må åpne den foran noen titalls mennesker. Ja, som for eksempel i store selskaper eller på avslutningsfester. Det siste er verst. Da skal liksom alt være så formelt. Det forventes attpåtil at man skal holde en liten takketale. Altså, for min del hadde jeg helst sett at jeg aldri fikk gaver fra andre enn fra min nærmeste familie. Det er bare mas, og ofte er det ikke noe nyttig man får heller. Noen ganger er det bare noe skikkelig teit noe, som bare er morsomt i det sekundet man åpner gaven.

Men hva er det nå egentlig som er så vanvittig pinlig med å motta en gave? Vel, først vil jeg kommentere alle de små øynene som stirrer i det du mottar gaven. De ser ut som små trestjernes pingpongballer som har lyst til å sprette ut hvert øyeblikk. Du må dessuten passe på å spille overrasket på en positiv måte, bare dette i seg selv er halsbrekkende. I hvert fall hvis man delvis vet om gaven på forhånd. Da må man passe på å ta ekstra godt i. Å nærmest hyle "Nææææmen!" samtidig som man klasker begge hendene i kinna og prøver å ligne på Skriket er et fint virkemiddel. Da er det hevet over enhver tvil at dette virkelig kom overraskende på.

Selve oppakningen av gaven er også et lite kapittel for seg selv. Dette er selve spenningsmomentet. Er du litt nervøs, og prøver å åpne pakken på samme tiden som det Geir Moen bruker på 100 meter sprint, kan du være sikker på at du roter det kraftig til. Det forbanna innpakningspapiret vil ikke av, saksen fungerer ikke eller du får ikke av tapen. Du forvandles til verdens største kløne på under 2 tiendedeler og har mest lyst til å slå til hele pakka, banne, og så drite i hele dritten. Men nei da, pliktoppfyllende som du er, blir du sittende og fikle. Mens sekundene tikker og forsamlingen fremdeles sitter og venter i en pinlig stillhet. Spenning og forventninger oppstår. Forventninger både hos deg selv og hos de som ser på. Ekkelt er det.

Deretter kommer alt det andre. Du røsker papiret brutalt av, og hva ser du? En ny boks. Finfint. Dette var akkurat det du trengte nå. Fram med saksa. Fiklere mere. Av med tapen. Åpne. Deretter er det bare å fyre opp dollargliset og late som om akkurat dette var det du hadde mest lyst på her i verden. Nest etter en helautomatisert gaveoppakker, selvfølgelig.

Men så oppdager du det, forsamlingen sitter der og stirrer forsatt. Stirrer på det urteite gliset du så godt du kan prøver å få til å se fint ut. Hjernen din stopper. Stillheten forsetter. Det virker som alt av EQ er blitt borte. Desperat prøver du å gurgle frem noen ord: "Eh, tusen takk. Dette var en s-s-kkikkelig fin gave." Folket forventer at du skal si mer, men du klarer ikke finne på noe. Du prøver å ikke virke misfornøyd ut, men mislykkes. Det hele høres ut som en parodi på en dårlig TV-reklame.

Det verste av alt er egentlig ikke å være den som mottar gaven. Det er enda verre å måtte være vitne til all elendigheten. Spesielt dersom vedkommende som får gaven ikke takler situasjonen, og rødmer eller lignende. Da blir jeg flau selv, på vedkommendes vegne. Akkurat som når et menneske driter seg ut på TV. Da er det ingenting annet å gjøre enn å stramme leggmuskelen til krampa tar enn, eller å kaste seg over kanalswitcheren. Om jeg liker å få gaver? Egentlig ikke. Men jeg har intet annet valg enn å bare være med på "moroa". Dersom du er en bekjent av meg: Fortsett med å gi gaver, og glem dette kåseriet i samme slengen. Det tror jeg nok er det beste.