Som person er jeg temmelig tålmodig. I min spede ungdom var jeg nok også temmelig asosial, men det har jeg grodd av meg takket være hormonene. De fant plutselig ut at det var på tide å få meg til å jakte på hokjønn. Da er det å kunne åpne munnen et hendig våpen. At jeg tidligere var litt asosial, kom mest sannsynlig av en god del datasitting. Mens jeg gikk på ungdomsskolen, var jeg knapt utenfor døren (hvis du lurer på hvordan det er å ikke ha noe liv; spør meg!).

Men når alt kommer til alt, så dropper jeg gjerne å snakke om de mest dagligdagse ting. Da mener jeg om hvem som kjenner hvem, hvem som ringte hvem, været (jeg, hater å snakke om været!), fotball og så videre. Slikt "rutineprat", eller skal man kalle det "tvangsprat", kjeder meg! Alle som har deltatt i en konfirmasjon eller to vet hva jeg snakker om. Jeg fortrekker faktisk å ikke si noe i det hele tatt fremfor å snakke om noe kjedelig noe.

Men for all del ikke misforstå; jeg sier ikke at jeg ikke liker å prate, fordi det gjør jeg. Bare ikke om ovennevnte saker. Jeg synes det er svært moro å diskutere politikk eller andre helt syke/teite ting (eh, kanskje mest det siste). Gjerne om ting som skiller seg ut fra andre ting. Det er dette dagligdagse som har blitt sagt 1000vis av ganger før som virkelig går meg på nervene (ikke lite gæær'n jeg, da!).