Skrivebordet:
| - | Hvordan lage musikk? |
| - | 80-tallet |
| - | Aqua-Lene |
| - | Death Rally |
| - | Internett og demokrati |
| - | MailShell.com |
| - | www.srm.no |
| - | Lite sinn - stort brøl |
| - | Farvel 1998. |
| - | Da poteter ikke lenger var 'in |
Mitt liv
Om hovedpersonen
Svenns skrivebord
Militæret, Hysnes 99/00
#nattogdag
Russen 1999
Work: SRM Consult
Grønnsaksstoff
Buss - Hva med det?
Ole Brumm siden min
Mine flotte tegninger
Trim hjernen din
Hjemmespikka mp3'er
Hjemmespikka progs
Edderkopp-sida
Reklamefilmer
Otto på ville veier!
Nerde- og skoleting
Fra Bell til Internett
Forbudte bøker
WinGate - oppsett
Internett Relay Chat
Misc
Daria Date
Daria SMS
Svenns skoleside
The Gathering'98
Ostehøvel Partiet!
Rettetasten
Lenker
Eksterne srm-tjenester
Paragrafen.no
Konkursrådet
KonkursBørsen
Propaganda
Svenn sin skoleside
SRM Publish, en PHP basert publiseringsløsning
|
Alt var mye bedre før Arbeid. Ja, hva er egentlig det? Hver dag våkner flere tusen nordmenn av en vekkerklokke som kunne tatt livet av flere mexicanere under en siesta enn det de fleste aner. OK. Men hva er det er egentlig folk driver med? Hvorfor står de så umenneskelig tidlig opp, for deretter å trøkke ned noen tørre skiver med brunost? For å lese på melkekartongen? Høre på Leif Erik Forberg eller se på Go’ Morgen Norge? Nei, det er noe mer. De skal på noe de selv kaller for «jobben». Så hva er nå egentlig denne «jobben»? Før var dette lettere å forstå. Da pleide folk å si hva de skulle gjøre. De kunne for eksempel si at «Nå går jeg og pløyer jordet» eller «På tide å melke kuene». Det gjør de ikke lenger. Nå skal de bare på jobben. Det siste vi ser av dem er når de karrer seg frem med bilene sine på vei til byen. Hvem har ikke sitti på Aker Brygge midt på den varmeste sommerdagen? Med slippers på bena og viftet med tærne så softisen har sprutet, og observert menn iført skjorte og slips bærende på en stresskoffert. Det har i hvert fall jeg. Kanskje er det bare fansen til Kjell Inge Røkke som prøver å få et glimt av ham. Mange av dem går og prater i en mobiltelefon. «Selg aksjene!» hyler de noen ganger. Kan dette kalles for arbeid? Er det dette som er «jobben»? Alt var mye bedre før. Da var livet bare en reise som kunne nytes. Man ble det far var. Var han tannlege, så var du dømt til å bli det samme. Var han lærer, så ble du søren meg det også. Hjemme satt mor og strikket tykke ullsokker. Da far kom hjem klokken fire, stod kjøttkaker og poteter klart på bordet. Sånn er det ikke lenger. Reform94. Grunnkurs. Lærlingplass. Høyskole. I dag veit ikke ungdommen hva de skal bli. De er forvirra. I følge min tidligere naturfagslærer utfører man arbeid når en flytter noe fra et sted til et annet. Jeg synes det er overmodig å si noe slikt. Det vil være det samme som så si at fotballspillerne som løper etter en rund ball utfører arbeid. Eller at arbeidet til høyesterettsjustitiarius er å slå med hammeren sin. Riktignok får noen fotballsparkere betalt for å vimse rundt, men arbeid er det likevel ikke. Penger har ingenting med arbeid å gjøre. Bare se på kongen. Hver eneste 17. mai står han på balkongen og vinker til alle de små skolebarna som går i tog. Skolebarna, som for øvrig tror at det er konge de skal bli når dem blir store, vinker og roper «Hurra!». Enhver idiot kunne klart å stå der oppe på balkongen og vinke. Men fått betalt for det? Nei, det er det bare kongen som får. Dessuten holder han taler. Som for eksempel nyttårstaler. Da er han alltid så lite entusiastisk og positiv at selv Tony Blairs sørgetale til Diana var mer vittig. Nei, ofte har ikke engang innsatsen en gjør i jobben noe å si heller. Etter jobben i gamle dager, spilte man ludo, svarteper eller fortalte eventyr, vitser og skumle historier. På lørdager spiste man egg og stekte poteter og skulle man ha det riktig koselig, så lagde man litt knekk. Det var da man kunne ta det litt rolig på fritida. Det kan vi ikke lenger. I dag kaster man en grandiosa inn i micro’n, knasker i seg rifta potetgull og trøkker inn smågodt med masse «E’er» i kjeften som en sulten hamster. Og når Pål T. Jørgensen er ferdig med å lese opp nyhetene, forventer vi attpåtil at han skal slenge en småfrekk sluttkommentar til Daivy Watne slik at vi har noe å gapskratte av. Da jeg var liten, eller mindre om du vil, var alt mye lettere. Da visste jeg nemlig hva jeg skulle bli. Det var verken brannmann eller politimann slik som alle kameratene mine. Nei, jeg skulle bli snekker. En snekker som kunne snekre fuglekasser og bygge store hus. En snekker som produserte noe. En snekker som lagde og gjorde noe synlig. Som arbeidet. Bestefar var snekker. Og for å være ærlig, så var det kanskje den matboksen og de fine termosene hans som fikk meg til å ville bli akkurat det. Men det er ikke så viktig. Det som er viktig, er at jeg visste hva jeg skulle bli. Det vet jeg ikke lenger. Jeg har blitt hjernevaska av skole og griskheten etter penger har tatt overhånd. Alt var mye bedre før. Kommentarer
9613 har lest artikkelen siden 01/10/1997 Skrevet av Svenn Richard Mathisen / |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
