Sangen om den røde rubin (1956)

"Sangen om den røde rubin" ble gitt ut i 1956 og er skrevet av forfatteren Agnar Mykle. Boken er hans mest kjente roman og er den midterste i en slags triologi om hovedpersonen Ask Burlefot. Han selv ble født våren 1915 i Trondheim. Etter utgivelsen av boken ble det ført straffesak mot Mykle, direktøren i Gyldendal og boken i seg selv. Etter dom i Oslo byrett oktober 1957 ble restopplaget inndratt. Mykle og direktøren i Gyldendal, Grieg, ble frikjent. Boken ble derimot gjort ulovlig helt til noen år etterpå da Høyesterett i 1958 opphevet inndragningen.

Handlingen

Ask Burlefot er student. Før fylte 21 år har han satt barn på to kvinner. Den ene, Gunnhild, truer med å ettersøke Ask i radioen fordi han har stukket av og ikke er med på å betale for oppfostringen av barnet. Ask har en gang reddet en kvinne og et barn fra drukningsdøden. Han ble belønnet med en sum av 300 kroner. Pengene ga han til den andre damen han hadde satt barn på, slik at hun kunne adoptere bort deres unge. På grunn av alt dette har Ask mindre selvtillit. Han føler seg knekket. Dette henger som en stor byrde på Asks skuldre.

Tidlig i boken flytter han til en stor by for å studere ved Den Økonomiske. Han er en begavet ung mann, både som elev, elsker, taler og fiolinist. Dessuten er han sosialist. Sosialisme er for Ask frihet, brød og velstand som ikke er tatt fra andre. På grunn av en sykdom i barndommen, sitter han inne med en ekstra sterkt livstørst og frihetshunger.

På hurtigruta treffer han en tidligere klassekamerat ved navn Daniel. Først liker han dette dårlig fordi mannen minner ham på sitt gamle liv. Nå vil han ut. Ut og starte et nytt liv. På en annen side blir han lettet og beroliget når han hører at Daniel også skal begynne på Den Økonomiske. Dette fordi han vet Daniel ikke er spesielt klok og at studiene derfor kommer til å gå greit. På ferja treffer Ask en litt lubben jente. De har samleie, og det skal vise seg at dette slettes ikke er det siste av den etter hvert så lange rekken av partnere. Jenta på ferja treffer han aldri igjen.

Etter å ha gått skolen en stund, får Ask panikk over studentenes frihet. Han finner tilfeldigvis en tysk artikkel i en blå bok, og får dermed et holdepunkt. Han pugger artikkelen og dropper forelesningene i en måned. Ask får angst, dropper artikkelen og går på igjen alle forelesningene. Han føler seg på ingen måte trygg. Og tanken på at studielånet stadig blir større henger over ham. Han må hele tiden snu på krona og ofte er det jentene som spanderer på ham både kinobesøk og øl.

Omsider blir Ask med i Sosialistisk studentlag. Første gang han møter opp blir han utspurt av en meteorolog om hvorfor han studerer på Den Økonomiske. Ask klarer ikke å svare og rødmer. Ikke før det har gått noen måneder kommer han tilbake. I studentlaget blir han kjent med mange interessante personligheter. Spesielt tre av dem biter han seg merke i.

Stallen er møtestedet for Sosialistisk studentlag. Ask beskriver huset og den kvinnen som er leieboer der, Embla. Hun har store blå øyne og arbeider med hendene under debattene. Ask vandrer i gatene og får visshet om at nettopp Embla er den han alltid har lengtet etter. Han ber henne bli hans dame på eksamensfesten, og det vil hun. Men så drar Ask til Frankrike og andre verdenskrig bryter ut. Ikke før krigen er slutt finner de to hverandre igjen.

Bokens tema

Boken tar opp flere temaer i forbindelse med sex, samliv og forholdet mellom mann og kvinne sett fra hovedpersonens synspunkt. Hele tiden stiller forfatteren indirekte spørsmål ved datidens holdninger til sex og samliv, nemlig at man burde vente til etter ekteskap er inngått. Noe en ung gutt sier i en tale, uten at gutten selv tenker spesielt over det, biter Ask seg merke i: "Hvorfor skal vi absolutt elske hver gang vi elsker?"

Handlingen starter med at Ask står utenfor en park sammen med en kvinne han elsker. Nettopp dette blir han også stilt ovenfor mot bokens slutt, noe som på en måte binder boken sammen kompositorisk. Han elsker kvinnen har ved sin side, men tør ikke "rekke ut hånden". Han skjønner ikke hvorfor - han har jo tidligere forført kvinner uten de minste vanskeligheter. Problemet er at han elsker henne for høyt til å klare å gjøre noe som for han virker urent og frekt mot en kvinne han virkelig elsker.

Historien boken formidler blir presentert i kronologisk rekkefølge. Den blir fortalt av forfatteren selv som etter alt å dømme forteller dette noen år etter at hendelsene fant sted. Dette kommer frem ved at vi noen ganger får vite om Ask kom til å treffe de samme personene senere i sitt liv, eller ikke. I teksten er det derfor mulig å finne både frampek og tilbakeblikk. Mykle anvender flere metoder for å formidle sin historie. Vi kan følge lange utredninger av Asks tankegang som målt i historiens tid bare tar ett sekund. Vi kan lese samtaler mellom mennesker og skildringer om alt fra interiør til ansiktsuttrykk. At dette er en realistisk bok, er hevet over enhver tvil. Likevel ligger på mange måter filosofiske tanker i bakgrunnen for alt som skjer. Ikke minst fordi Ask av natur har en filosofisk personlighet.

Sett ut i fra bokens historie, blir handlingen avsluttet ganske så brått uten noen spesiell form for spenningskurve. Om forfatteren med dette forsøker å formidle noe, eller om det i det hele tatt er gjort bevisst, er det vanskelig å si noe om. Hadde boken hatt en handling som strakk seg litt mot det usannsynlige og spennende, ville det nok virket mot sin hensikt. Boken prøver å være så realistisk så mulig og en slik historie ville nok derfor svekket dens troverdighet.

Selv om boken ikke har noen overraskende endelse på historien, avslutter boken med et godt poeng: "Kjærligheten er det den andre ikke vet noe om. Kjærligheten er en ensom ting." Dette går opp for Ask i det han i slutten av boken spør Embla om hun husker deres tur i parken like før krigen brøt ut. Hun svarer at hun ikke kan huske det. Det går opp for Ask at man med kjærligheten ikke kan nå fram til et annet menneske. Og for å trekke det litt videre: Formidler man ikke sine følelser videre, så forblir de bare i ens eget sinn. Sluttpoenget er om kjærlighetens ensomhet. Man kan ikke nå fram til et annet menneske med den. I hvert fall ikke fullt og helt.

Synsvinkel og virkemidler

Mykle lar oss gå grundig inn i Asks tankegang og legger ikke skjul på noe. Ask blir på det sterkeste kledd av og ingenting blir overlatt til fantasien. Synsvinkelen han bruker er vekslende. Forfatteren er altvitende og kommer ofte med tilleggskommentarer som man ikke helt vet om kommer fra Ask eller forfatteren selv. Dette kan tyde på at boken er en selvbiografi, noe som også stemmer dersom vi sammenligner hovedpersonens utseende slik det blir beskrevet og Mykles eget utseende. Det samme gjelder deres utdanning og oppvekst.

Bruken av klisjeene er god og de dukker opp titt og ofte. Klisjeer er sannheter vi har hørt for ofte, men her blir de presentert på en slik måte at man blir enig. Til slutt sitter man som leser og spiller på lag med forfatteren. Akkurat derfor er det, i hvert fall som mann, lett å identifisere seg med Ask Burlefot.

Overdrivelseskunsten er noe som brukes ofte. Her var Mykle en ekspert. Det finnes mengder av bilder og metaforer som tar oss. Det er lange utredninger om de minste, og mange ganger helt vanvittige, ting som for eksempel det å gå på do sammen med ei jente.

Ved at forfatteren forteller såpass mye og ikke bevisst legger skjul på verken skildringer eller replikker, gir leseren en total innsikt. En innsikt som på mange måter ble for sterk kost for samfunnet på den tiden da boken ble gitt ut. Denne store innsikten er med på å skape god variasjon i boken og den blir med ett mer interessant å lese, ikke minst fordi man på den måten lærer datidens miljø, normer og regler å kjenne. Hadde Mykle gitt ut boken på et noe senere tidspunkt, ville nok samfunnet latt den gå gjennom nåløyet. Dette tilsier også Høyesteretts omgjøring av dommen et par år senere.

Boken som helhet

Det er imidlertid interessant å se hvordan "Sangen om den røde rubin" i langt større grad er mer direkte skildrende enn boken "Albertine" av Christian Krogh. Albertine ble gitt ut i 1886, altså 70 år før Mykles. Mens man mot slutten av 1800-tallet ikke snakket direkte om sex og samliv og heller snakket rundt grøten, viser det seg at dette noen tiår senere var langt på vei mer vanlig og mindre tabubelagt. Likevel er samfunnet som helhet langt fra så åpent rundt dette som det vi er i dag. Nå skal det i stor grad legges til at Albertine skildrer en dames tanker - ikke en manns, slik det er tilfelle i "Sangen om den røde rubin". Menn var tidligere langt på vei mer bevisste på deres seksualitet enn det kvinner viste seg å være.

Ved å lese de to bøkene, er det interessant å se hvor fort et samfunn kan forandre seg. Forfatterenes valg av hovedpersoners kjønn har selvsagt også mye å gjøre med hva de vil formidle. Krogh ville rakke ned på dobbeltmoralen i forbindelse med offentlig prostitusjon.

Mykle hadde ikke fullt så gode hensikter. Han ville bare sette spørsmålstegn ved folks oppfatning og fremmedgjøring av sex og samliv. Ved å presentere Ask Burlefots evne til å nedlegge damer, noe som til slutt kommer opp i et antall av åtte i løpet av bokens 350 sider, setter han en kraftig sterk under sitt poeng og vekker dermed med sin bok lett folks oppmerksomhet mot slutten av 1950-tallet.

Agnar Mykles roman er på ingen måte tunglest, tvert imot. Den har ikke spesielt lange perioder og inneholder ingen vanskelige ord som kan karakteriseres som fremmedord. Likevel bærer den preg av Asks intellekt og rollen som student i samfunnet. Ask vil fremstå som et klokt menneske, men har mange ulemper ved sin egen personlighet. Å rødme når man blir stilt ovenfor en vanskelig situasjon, er noe han etter hvert blir vandt til å erfare. Selv om Ask muligens er en smule begavet, klarer han ikke konsentrere seg om de tingene som, sett ut fra samfunnets formelle side, er viktige. Tankene hans går hele tiden i retning av kvinner, noe som svekker hans innsats som student. Ask ser det innerst inne som en hovedoppgave å finne mønsteret og meningen i tilværelsen.

Personkarakteristikk

Personkarakteristikkene Mykle bruker er mange og svært forskjellige. De åtte kvinnene Ask oppigjennom årene har som partnere er alle forskjellige, både som personer og ikke minst på det seksuelle plan. Asks tanker om de forskjellige personene blir skildret svært så nøye. Dette gjelder også mange ganger førsteinntrykket han får av de han senere blir kjent med. Derfor er dette en nokså viktig del av boken.

Damene blir naturlig nok skildret på en ganske så annerledes måte enn det mennene blir. Her legges det langt større vekt på det kvinnelige utseende. Kvinnenes oppførsel varierer mye. Constance er en nokså tilbakeholden kvinne, mens Wilhelmine lar seg ta stående under et epletre samme kvelden som hun møter Ask. Boken formidler med dette forskjellige typer kvinner og bedrer forståelsen for hvordan kvinner opptrer på det seksuelle plan. Vi kommer aldri så langt som i nærheten av å overveie en interessant samtale med noen av kvinnene på lik linje med det Ask har med sine andre kamerater. Unntaket er Asks endelige parter, Embla.

På det Sosialistiske studentlag blir Ask spesielt kjent med tre stykker. Francis Stabell, en mann med smittende latter, en lysende begavelse og en ledertype. Fiffolo, en vennlig eldre mann som er kontorsjef på Tollboden. Han er elegant og sier aldri noe under debattene. Ask blir engang med Fiffolo hjem på nachspiel. Der møter de hans kone i stua. Fiffolo er svært ubehagelig mot henne, noe som igjen medfører at Ask begynner å mislike Fiffolo.

Den siste av de tre er Doffen. Han er adjunkt, snill, klok og, i følge Ask, ganske stygg. Han er livsglad, kulturell og kåserende. Ask beundrer Doffen. De diskuterer ofte musikk og Doffen beskylder Ask for å ville skape noe. Doffen innrømmer skaperintensjoner innen lyrikk og musikk, men han mangler talent. Han mener det ikke er nødvendig for verden å se hans verker så lenge de ikke er revolusjonerende og i noen forstand banebrytende. Alle gode tanker er blitt tenkt før.

Mykles kunnskaper

At Mykle hadde stor litterær erfaring, gjenspeiler seg også i hans roman. Vi møter en rekke av de mest kjente personene i den norske litteraturen. Fra den norrøne mytologien møter vi Ask, Embla og Balder, og sett fra folkediktningen sin side, Askeladden. Fortellingene om disse blir redskaper til å tenke med for fortelleren og hovedpersonen i Mykles romaner: De er med på å skape mening i tilværelsen og på å organisere virkeligheten.

Jens Bjørneboe var på ingen måte begeistret for denne boken. I sin anmeldelse av "Sangen om den røde rubin" for Aftenposten i 1956 skriver han: "Forutsetningen for å skrive en bra selvbiografi, er at man har opplevd noe. Og det har Mykle aldri gjort". Jeg stiller meg meget kritisk til dette utsagn og mener Mykle, dersom dette er en selvbiografi, har opplevd mye. Mye som en vanlig mann oppigjennom sitt liv både erfarer og tenker over. Mykle satte ord på noe som i sin tid var tabubelagt. At en slik kritikk kommer nettopp fra Jens Bjørneboe, som selv har gitt ut "Uten en tråd", er for meg ganske underlig.

I samme grad som "Sangen om den røde rubin" tar et basketak med samfunnets syn på sex og samliv, tar den i samme slengen et basketak med den store vestlige religionen, kristendommen. Livet Ask fører er i stor konflikt til hva Bibelen formidler. Igjen kan vi se hvilken kraft en religion kan ha på sitt samfunn og dets holdninger.

Om ikke boken i dag for mange ikke lenger er like aktuell på det etiske plan, er det en god kilde til å forstå menn. Jeg har aldri opplevd menn bli skildret så nakent som Mykle her gjorde.

Jeg kan ikke si han var noe geni med ord, men hans evne til å fange opp et øyeblikk og skildre godt er en meget god evne han hadde. En må langt på vei analysere boken, gi den noen ekstra tanker og huke tak i de små poengene for at den skal bli innholdsrik. På denne måten fungerer denne boken godt som erotisk materiale for de "intellektuelle" i samfunnet. De som kan assosiere seg med Ask Burlefot.

Ekstern lenke: Oppgaver om Sangen om den røde rubin på Daria.no