Hovedpunktene i dette kåseriet er omtrent de samme som på bussiden, men er skrevet en litt mer kåseri-form. Du kan godt laste det ned som Word 6.0 format.

Bussen. Alle hater bussen. Dem jeg kjenner i alle fall. Er ikke helt sikker på hvorfor. Det er vel bare sånn. Det er godt for miljøet og er et supert tilbud for oss ungdommer som ennå ikke har arva en rik onkel. Men likevel. Det er ganske mange negative og positive sider ved det å ta buss. Disse registrerer vi ikke til daglig siden vi er en del av det hele. En del av det sosiale busskonseptet.

Det er de samme som tar buss hver dag. De samme fargeløse ansiktene som ser rett frem. De er liksom ikke det spor underholdene. I hvert fall ikke om morran. Ja, de ser nesten ut som menneskene i Paul Mckenna sitt hypnoseprogram på NRK. Rart at det går der egentlig. Noen utnytter tiden med å lese aviser. VG for eksempel. NRK ser jeg på som kulturens Mekka. NRK er motsatt av VG. Det liker jeg.

Buss tar tid. Ingen tvil. Og tar man frem kalkulatoren og begynner å regne litt blir man så skremt at man får frysninger oppover ryggvirvlene og helt inn i lillehjernen. Skikkelig køddn’t er det. Har gjort det jeg, så jeg vet hva jeg snakker om. Må jo vetta hvor tida blir av. Hvilket svar fikk jeg? Jo, jeg bruker en hel måned på buss bare mens jeg går på gymnaset. Altså det er sinnssykt lenge. Ikke får jeg servert mat heller. Det gjør man i fengsel. Fengsel er bedre enn buss.

Det sosiale i en buss er på en måte litt mystisk. Noe som er helt for seg selv. Jeg vil faktisk strekke meg så langt å påstå at det sosiale på bussen er sensasjonelt og skulle vært forska på. Egentlig synes jeg det burde ha gått ann å skrevet hovedoppgave om dette på høyskoler, men neida. Bedre å bruke år på å studere bananflua nedi Afrika.

På bussen venter alle. På hva da? På å komme hjem til middag, lekser og TV’n? Jeg bare slapper av jeg. Ser på det som et gode. Til å slappe av. «Det som betyr noe er hva du bruker tiden til der du kommer fra og dit du skal.» Det har Jon Bing sagt, så da er det nok sant. Egentlig har vi vel ikke noe bedre å gjøre enn å sitte på bussen. Det er faktisk et pustehull i den travle hverdag hvor alle prøver å spare tid. Spare tid som de skal bruke til å stresse på. Som skal gjøre dem mer vellykket.

Å finne seg et ledig sete er ikke så lett som du tror. Jo lengre bak i bussen du kommer, jo færre ledige plasser blir det å velge mellom, og snu kan du i hvert fall ikke. Det er utelukket. Det er ikke sosialt tillatt. En uskrevet lov som alle er klar over og som de fleste intellektuelle skapninger utøver. Det er til å få abstinenssymtomer av. Samtidig som man beveger seg bakover øker plassens status betraktelig. Det er derfor de kule freakerne sitter bak.

I det du har peila deg inn på byttet med teleskopøyne spør du: «Unnskyld, men... er det ledig her?» Herregud, klart det er ledig! Eier vi ikke øyne? Jojo. Det er vel for å være høflig. Det finnes mange forskjellige taktikker på akkurat dette området, og jeg har sett ganske mange rariteter. Mange bare slenger seg ned i et sete uten å spørre. Men sjøl ville jeg aldri gjort noe sånt. Det ville jo vært rent uhøflig!

Uløselige problemer er det også. Ja, la oss si at du sitter ved siden av en fremmed person og det blir to ledige seter ved siden av deg. Skal du foreta et setebytte? Tja. Det er her man virkelig må ta temp’en på det sosiale og føle etter hva som passer best. Du må foreta et valg. Et valg som har mer å si enn selve bevegelsen. Vel, egentlig ikke sånt rent vitenskapelig sett, men ved å flytte slipper man å ha ranselen på fanget og vedkommende som satt ved siden av slipper å si ifra når han eller hun skal av. På en annen side kan personen få ekle tanker om at man ikke liker kroppslukta, trynet eller andre ting som er langt verre. Som regel pleier jeg å bli sittende. I hvert fall hvis det er ei pen jente. Er det en av disse kule freakerne flytter jeg. Uten tvil. Sitter jeg ved siden av en neger så flytter jeg meg i hvert fall ikke. Jeg vil ikke bli sett på som rasist. Det er litt rart å tenke på at det faktisk var regler for dette under den andre verdenskrig. Hvis du satt ved siden av en tysker var det ikke lov til å flytte seg, og det var heller ikke lov til å sette seg hos en nordmann istedenfor en tysker med vilje. Favorisering av medmennesker etter land var forbudt. Nemlig. Under den andre verdenskrig var alt så mye lettere.

Vinter er ille. Da føler jeg meg urven da jeg står på busstoppet. Da er det bare å stappe seg inn i en trang buss. Når du er kald og har innoverpikk, driter du i alt, så lenge du får varme. Det er egentlig litt rart. Ingen tenker over at tiden til de skal ut i kulda igjen også er kortere. Det første passasjer må gjøre er å finne et ledig sete. Samtidig må vi også klare å holde oss på bena når bussjåføren tråkker gasspedalen flat. Jeg datt over ei pen jente da bussjåføren akselerte en gang, og da begynte de kule freakerne bak i bussen å fnise.

Fytterakker`n så kjedelig. Kjører alltid forbi de samme trærne, husene, kryssene og opplever alltid de samme svingene, stoppene og menneskene. Det er til å sovne av. I hvert fall hvis jeg har sett på LA Law på TV kvelden før. Noen ganger besvimer jeg nesten. I hvert fall føles det sånn. Ligger liksom å vipper mellom drømmeland og virkeligheten. Mange lukker bare øynene. Det er mulig de ikke vil se de samme trærne, husene, kryssene og oppleve alltid de samme svingene, stoppene og menneskene, men en ting er sikkert: De sover ikke. De døser bare. I hvert fall klarer de å få gluggene opp før busstoppet deres. Det avslører dem.

En gang velta bussen like bortenfor der jeg bor. Da løp jeg hjem etter kamera og tok masse bilder. Det likte ikke bussjåføren. Akkurat da så han enda surere ut enn ved normale omstendigheter. Bussjåfører er generelt veldig sure selv om det selvfølgelig finnes unntak. Hvem hadde ikke det? De ser jo ned i den grå og triste asfalten åtte timer hver dag. De har heldigvis radioen med veimeldinger og Willy Røre på P4 ti over halv åtte hver morra, men det er vel ikke nok for steinansiktene til å endre sinnsstemning. Kanskje Tom Skau eller Øyvind Blunk kunne klart det?

Hadde jeg vært bussjåfør hadde jeg finni på noe kult. De fleste busser har mikrofon og noen høyttalere. Disse burde kunne utnyttes mer enn til å informere smilende japanere med fotografiapparat iført duskluer og ullgensere fra indre Telemark. Her må det nytenkning til. Jeg hadde jeg satt i gang et "stand-up-comedian show". Fortalt vitser og dumme historier slik at passasjerene hadde falt ut av setet av ren begeistring. Jeg hadde kommet i avisen og kanskje Norge Rundt. Folk hadde stormet inn på bussen for å høre på meg. Jeg kunne fått en annen til å kjøre siden jeg måtte ha skrevet autografer. Jeg kunne for eksempel inngått en avtale med Farmand om at jeg skulle ha prosenter av billettsalget. Eller kanskje ikke...

Bussen kan sammenlignes med et helt liv. Bakerst sitter alle de unge kule freakerne med buksa nedpå knærne. I midten sitter desperate folk i 40-års-krisa som ringer åpen linje. Foran i bussen sitter gamlingene og snakker om hvem som har gått bort i det siste, hvor ofte de vanner plantene sine hjemme og om barnebarna som er blitt så store. Helt foran sitter selve bussjåføren, eller St. Peter om du vil, og slipper dem ut. Ut i det store intet.

Jeg ser frem til å kjøre buss i andre land. Hittil har jeg bare opplevd norske busser hvor alle folk sitter med sine følelsesløse masker og mediterer, og hvor de sjelden kommer i kontakt med andre individer. Vi er roboter med en av/på knapp. Denne knappen slås automatisk av når vi setter oss i sittestilling. De sitter i sine egne tanker og later som de ikke følger med på hva som skjer. I andre land derimot, har alle knappen aktivert helt fra de kommer inn i bussen og til de går av. De snakker mye mer enn oss nordmenn. Jeg har ofte lurt på hva de egentlig snakker om. Hvis de for eksempel preiker om hva slags pålegg de fant i kjøttdisken på super`n eller hva slags dyrefór de gir til katten så er det bedre at vi ikke sier noe. Pokker eller, er det noe jeg hater så er det slikt tvangsprat. Nå har jeg ennå ikke disponert en eneste tanke på de stappa bussene man finner i fattige land, der folk henger på speil, dører og støtfangere. De har det sikkert ikke så kjedelig som oss andre. Det å kunne falle under busshjulet er kanskje et fint samtaleemne. De kan jo for eksempel innlede en samtale med å si: "Har du falt under busshjulet før?" Jeg bare må dra til et slikt sted for å ta buss. Det høres skikkelig spennende ut!

Egentlig er det ganske forskjellige mennesker på bussene. Spesielt i Oslo. Akkurat som i de store blokkene som ble bygd på slutten av 50-tallet. Hvor de stappa inn alle slags rare folk. Ja, akkurat som i de blokkene Tove Nilsen forteller om. Buss er en del av kulturen. Buss er kultur. Det er buss som river?

16. Januar: