Du kan godt laste kåseriet ned som Word 6.0 format.

Jeg vil si noe om mitt forhold til skolebussen. Jeg HATER skolebussen. Finnes det noe mer kjedelig enn å sitte passivt på en buss i 45 minutter og være totalt grønnsak ? Jeg har regnet ut at jeg sitter på bussen og venter på bussen i totalt 2 timer og 20 minutter per dag. Det blir, hvis man regner at skoleåret er 190 dager, 1330 timer på 3 år. Det vil si 55,42 dager 24 timer i døgnet. Altså nesten to måneder.

I den korte perioden jeg har gått på TMVS har jeg opplevd ganske mye rart. Alt fra iskalde busser til å nesten bli kjørt på. Til å begynne med i år så tok jeg alltid bussen som gikk kl. 7.10 framfor de som gikk kl. 7.05. Grunnen til dette er at den bussen går via E18, og dermed er mye raskere. Men i vinterhalvåret fant jeg fort ut at det var på tide å bytte til den som gikk 7.05. Selv om den ikke gikk fullt så fort, så var den i alle fall varm. I hvert fall hvis det var den som kom fra Larvik.

Er det noe man blir på busser så er det trøtt. Det er jo ikke akkurat så oppkvikkende å sitte å se på flere mil med landskap som suser forbi. Minner på en måte litt om hypnose. Landskapet blir bare mer og mer slørete, du blir bare mer og mer trøtt til du enten sovner, eller sitter og med øynene igjen og bare slapper så av at det er rett før du sovner. MEN det er ikke bare fryd og gammen, nei ! Det blir ingen behagelig soving, for pluteslig kommer du på at du skal av et sted. “Hvor er jeg ?” Full panikk i to sekunder inntil du oppdager at det er et kvarter igjen til du er framme. Likevel går det ikke bra hver gang. En gang var jeg faktisk så trøtt, at jeg sovna et eller annet sted mellom Foksrød og Sandefjord. Jeg våknet ikke før jeg var halvveis til Larvik. Megapanikk. Wenma-senteret. OI !!! ALT for langt. Det var bare å plinge, og satse på at det snart gikk en buss tilbake til byen. Jeg var ganske heldig. Ti minutter senere kom bussen og jeg var hjemme en halvtime senere enn vanlig.

Den ene gangen vi skulle gå på bussen om morgenen i Sandefjord så ble vi nesten kjørt på. Bussen vi skulle på stoppa midt i veien, og klynga som dannet seg rundt døra var på ca 2 meter i diameter. Så kom det en av disse nye midi-bussene. Ikke mini-buss og ikke stor buss. Noe midt i mellom. Vi regnet med at bussen ville ta hensyn til oss, men der tok vi feil, gitt ! Den bre svingte som om ikke noe var der. Slakket litt ned på farta riktignok, men bare kjørte videre. Vi ble presset inn til siden på denne svære, skitne midi-bussen, og det var faktisk rett før den kjørte over tærne mine.

Det er ganske fullt på de bussene jeg tar. Og det er ganske kjedelig. Spesielt om ettermiddagen er det masse folk. Det har vært en del ganger som jeg har måttet stå hele veien fra Tønsberg til Sandefjord. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke busselskapene kan sette inn en ekstra buss istedenfor å ha mange misfornøyde kunder. Det er spesielt en buss som alltid er full og det er lokalbussen som jeg tar hjem hver dag. Den er bestandig smekkfull av skoleelever og eldre som skal hjem. Noen ganger er den faktisk så full at bussjåføren må la folk stå igjen på holdeplassen.

Det minner meg på en annen sak. Bussjåførene. Hvor dumme kan de egentlige bli. Det er selvfølgelig unntak, som det er med alle regler. For eksempel i dag, 8. januar 1997, sto jeg på holdeplassen ved stanghjørnet i Sandefjord, og ventet på bussen. Da kom det først en stor buss, deretter en stor buss til og helt til slutt kom den minibussen som jeg skulle til. Det var da faktisk så trangt at minibussen måtte vente en gate før, fordi det ikke var plass til den etter gata. Når den første bussen da kjørte, så regner man jo med at bussjåføren på buss nr 2 ville kjøre lengre frem. Derfor kjørte minibussen lengre frem, og ble stående og sperre HELE gata. Bussjåføren i den store bussen hadde god tid, og selv om det var meget god plass framover så bare sto han der. Snakket med passasjerene mens han sakte og rolig rotet etter billetter og klippekort. Jeg tror faktisk at ha sto der så lenge som 5 minutter. Jeg mener, hvor DUM kan man bli. Må jo i det minste vise litt hensyn i trafikken.

Noe som skjedde før det igjen var busekrig på bussen hele veien fra Tønsberg til Sandefjord. Jeg mener, hvor BARNSLIG kan man bli. Som om ikke det var nok at buser suste gjennom lufta, måtte jeg selvfølgelig sitte mellom de to som kriget som verst. Heldigvis ble jeg ikke truffet. Det var visst et par fra elektro’n, tror jeg.

En annen ting som jeg fant ut i dag, var at den ene bussjåføren faktisk klarte å kjøre i grøfta så bussen VELTA. Det er jammen godt gjort. Han hadde visst trodd at holdeplassen var femti meter før den egentlig var, selv om vitner på bussen sa at holdeplassen var godt synlig 50 meter lenger fremme.

Foreldrene mine var i Tyrkia i slutten av november, og der hadde de et helt annet bussystem. Der måtte en søke til staten for å få lisens for å kjøre buss. Man fikk også tildelt en rute, så man kunne ikke bare kjøre hvor som helst. Og det var ikke noe samarbeid mellom bussjåførene. Det kom en buss som var ganske full, men det var ALLTID plass til flere. Bare trykte de inn. Det kom jo tross alt en tom buss rett bak, men sjåføren ville bare ha på flere passasjer. Da tjente jo han mer. Han var jo tross alt en rival med han som kom bak. Sånt høres ganske idiotisk ut hvis du spør meg.

Det kommer en del spesielle mennesker på en buss, man kan vel nesten si at den reflekterer samfunnet, fordi du har folk fra alle samfunnsklassene der. Alt fra Cowboy-Johnny fra Kvelde med semska skinnjakke og lange reimer under armene, til Fylliker som fyrer opp en sigarett selv om han vet utmerket godt at det er forbudt.

Den røde tråden er at jeg synes det å kjøre buss STINKER. Det er så kjedelig som bare det. Hadde det vært opptil meg så hadde jeg tatt toget, men det er litt dyrere. Sånn omtrent sju ganger så dyrt. Og det har jeg ikke råd til. Men det er jo lett å snike der da…

Louis O. Erdmann

17. Januar: