BUSSLOGG 09.12.97

Fy og faen! I dag var det ekstremt å ta buss hjem… Etter å ha sittet på skolen og lest konstant fra klokka 8.30 til 21.00 er det veldig ålreit å kunne komme seg hjem, men IKKE når det blir slik som i dag…

Bussen fra Bakkenteigen til Tønsberg var skikkelig forsinket som vanlig. Dette medførte mye venting i kulda, og allerede da var grunnlaget for (nok) en dårlig buss-erfaring lagt. Som fryktet så viste bussen seg å være forsinket på grunn av at den hadde hatt så mange stopp på veien, ergo var den nesten helt full! Jeg fikk plass med siden av en særdeles skitten (ja, SKITTEN) fyr - en sånn derre første-året-på-mekken-i-Horten-så-jeg-må-se-optimalt-kewl-ut-fyr… Uff… Bedre ble det heller ikke da han trakk fram noe som skulle forestille en discman, men som mer liknet på en platespiller med discman-utseende, og spilte for resten av bussen med denne. Det skal være sagt at det skulle litt til for å overdøve sjåførens gjentatte bom-giringer, men….vel….han klarte det. :o(

Vel (??) fremme i Tønsberg viste det seg at denne bussen ikke korresponderte med noen til Sandefjord, hvilket jeg først hadde trodd. Dermed var det duket for en halvtimes spasertur eller så på Farmandstredet… Akkurat som om man ikke har saumfart alle butikkene der tusen ganger før…

Så, da klokka nærmet seg avreise-tidspunktet for ferden hjem, tasset jeg ut på den o store Tønsberg Rutebilstasjon. Der får jeg øye på bussen som omsider skal til Sandefjord, men ingen bussjåfør. Derimot ser jeg en ungdom som har fått det for seg at han skal åpne bussen selv og gå inn i den mens han venter på at sjåføren skal dukke opp. Vel… Mens han står der og fikler etter den knappen der fremme som åpner døren, dukker sjåføren opp i bakgrunnen og nærmer seg faretruende. Man trenger ikke være noen menneskekjenner for å kunne lese ut fra gangstilen hva han synes om det som foregår. Når han er rundt tre meter fra fyren, setter han i noen voldsomme skrik, etterfulgt av "litt" banning. Ikke vet jeg hva som ble "sagt", men resultatet ble i hvert fall at fyren forsvant (!) derfra…

Heldigvis var jeg blant de første som kom meg inn på bussen, så jeg slapp unna den verste trengselen… Ikke kunne jeg skjønne hvorfor det er SÅ mange som skal med bussen så seint, men, men… Under den påfølgende ventingen, fulgte min obligatoriske undersøke-hva-for-slags-dyr-som-sitter-rundt-prosedyre. Jeg kunne med letthet konstatere at den gamle damen som satt foran meg luktet fryktelig vondt, omtrent som en våt hund… På andre siden av midtgangen derimot, satt det en gammel mann som lukta VOLDSOMT dameparfyme… (JA, det var en mann, ja)… Først tenkte jeg at jeg kunne oppnå en slags mellomting, hvis jeg satt litt skjevt ut mot midtgangen, men med tanke på den gamle mannen med optimistisk smil og dameparfyme, ble det heller gammel, våt bikje på meg…

I det vi skal kjøre ut fra stasjonen, holder vi på å krasje rett i en av gamle Øybuss sine busser. Sjåførene bryter så i sine etterfølgende handlinger ned alle edle tanker og forestillinger jeg hadde om "koselige" bussjåfører, for maken til tuting er det lenge siden jeg har hørt. Så trenger Øybuss-fyren seg foran, mens han som liksom skal frakte oss trygt fram hiver seg etter og gir på det bussen er god for. Og når bussen er fra '96, så drar det faktisk ikke så ille gærent. Det som derimot HOLDT på å bli ille gærent, var når Øybuss-fyren plutselig stoppet isteden for å bryte en hver form for vikeplikt og bare kjøre ut i veien - akkurat som de pleier. Da ble det et "lite" problem å stoppe… Mer tuting, etterfulgt av kjøring på det rødeste lyset i manns minne borte i krysset ved jernbanestasjonen.

Så skjer det plutselig noe…. En mann med masse skjegg og en ryggsek hiver seg ut i veien foran bussen og veiver noe vanvittig med armene… Bussjåføren kommer på hvor glatt det er, og bremser voldsomt, mens han gjentar mesteparten av det han sa til han stakkaren som prøvde å åpne døra. Så spretter mannen med skjegg inn på bussen og begynner å kjefte. Jeg forstod ikke hva han sa, men noe med tiden må det ha vært, for like etterpå bråstopper bussjåføren og skriker til mannen : "Den er FAEN ikke hel, den er TO på, det vil si litt FØR hel!! Skal du være med eller ikke?!?!!" Dermed skriker skjegge-mannen et eller annet tilbake og spretter ut. Sjåføren skriker etter han at da får han gi faen i å stoppe han, før han gir på bortover… (!)

Så, borte ved den holdeplassen der det pleier å tyte inn folk fra Tønsberg Maritime (Nerditime) (men som det selvfølgelig ikke gjør nå, siden TMVS-folka er ALT for sløve til å holde på til litt skikkelige tider på kvelden), så spretter det inn to særdeles mørke folk, en liten gutt og en noe eldre jente. Pappa'n har fulgt dem til bussen, og står igjen på holdeplassen. Akkurat i det de går på, kommer han med noe som høres ut som en slags "avskjeds-ordre", hvis tonefall minte svært om den til Khalid Shah (ja, det ER han pappa'n i syv søstre). Hadde jeg visst hvilket helvete denne lille ungen skulle lage, skulle jeg hoppet av der og da, men så forutsigbare var dem da heller ikke…

Vi hadde ikke mer enn kommet så vidt borti gata, før denne helvetes jævla ungen (nei, jeg er ikke rasist) satte i gang med å lage et vanvittig spetakkel. Dette kan neppe ha vært første gangen, for jenta som passet på han reagerte sporenstreks med å dra fram en bærepose (!!) med godterier….(ja, det stod virkelig bærepose)… Så foret hun denne hersens ungen konstant med godteri til vi kom til Sem… Da var ungen lei, og begynte å bråke noe helt vanvittig igjen… Så plutselig spratt han opp i setet, og på beina hadde han verdens mest skitne støvler. Disse satte sitt tydelige preg på det stakkars bussetet, og han være glad han satt bak sjåføren, slik at han ikke hadde noen mulighet til å se dette. Denne hersens ungen klatrer opp etter stolryggen, og slenger hodet over kanten… Plutselig hører jeg et rap verre enn det meste jeg noensinne før har hørt! Det var liksom så det skrallet i ørene!! Det var så til og med bussjåføren, som satt i telefonen akkurat da, ble stille og snudde seg halvveis…

Vel… Etter hvert blir man jo vant til sånn mas, så jeg regna det skulle være til å leve med. (Det verste var at søsteren syntes jævelungen var morsom, så hun lo hver gang bråket toppet seg. Alle som kjenner litt til småunger vet jo at dette bare bidrar til mer bråk, men, men.) Det som derimot skjedde da vi var omtrent ved Stokke, gjorde at jeg fikk spader. Da tenkte drittungen at han skulle prøve å synge. Ogeehh…. Vel… Når ungefaen ikke har lært seg mer av vår barnesang-kultur, enn til at han kan melodien kun til den første linja i "Bæ, bæ, lille lam", så var det dømt til å bli katastrofe. Men verre skulle det bli. Det som temmelig fort viser seg, et at han ikke kan NOE av teksten, men han har heldigvis (??) vært "kjapp" nok til å få med seg at vi også har en figur som heter Ole Brum. Dermed var det duket for "Bæ bæ, Ole Brum" med melodien da til "Bæ, bæ, lille lam"!!! Nå hadde det seg jo sånn da, at da ble det ikke mer enn denne ene linja, men denne ble til gjengjeld gjentatt til den store gullmedaljen.

Så det som da skjedde, var at jeg røska tak i stoppe-snora midt på Raveien, og løp av. Nå hadde jeg tenkt til å være såpass kjekkas at jeg bare skulle ringe hjem og be om å bli henta der borte. Og det hadde for så vidt gått greit, hadde det ikke vært for at pappa var på treninga med den ene bilen, mens jeg selv hadde fått drassa med meg begge nøklene til min egen bil, så da ble ikke DET noen stor suksess likevel. Så enden på leksa ble da at jeg heller fikk gå de siste kilometerne hjem, med skolesekk som stiller i klassen "Tung Høgskole"…. Så hvis noen kjenner en flink fysioterapeut, så kan de sende meg en mail… :o)

Christian Deebo Aadne.

24. desember 1997: