12. november 1997

For å gå rett på sak: I dag var Louis meget trøtt. André, Louis og jeg hadde nemlig jobba med et norskprosjekt natten før. Vi, dvs. enkelte av oss, la oss ikke før klokken 3. Vi satt på IRC og diskuterte forskjellige ting, og tingenes omstendigheter gjorde rett og slett at det ble litt sent. Siden vi hardbarka TMVS'ere alltid må stå så tidlig opp, bestemte Louis seg derfor for å ikke legge seg den natta. Han ville heller sove etter at han kom hjem fra skolen.

Men la oss ta alt fra begynnelsen for å få satt alt på plass slik som en busslogg burde være. Den morgene var bussene tre minutter tidligere ute. Det betyr at jeg kunne gå rett bort på busstoppet og rett inn på bussen. Kald beregning så klart. Det småregnet litt også, så det var veldig bra at bussene kom med en gang. At André ikke kom på bussen kan også nevnes. Og siden det ikke var "den riktige" bussen som stoppet (les: Den bussen Louis satt på), så ble det til at jeg satte meg på et ledig dobbeltsete helt fremme i bussen. Selv var jeg forskammet våken den morgenen med tanke på at jeg hadde vært så sent oppe kvelden/natten før.

Men lenge alene satt jeg ikke. Peder Myhre (HCR) satte seg ved siden av meg da han steg på like før Stokke. Vi snakket om som ekte nerder pleier å gjøre. Dvs. om datarelaterte ting. Det er alltid litt skummelt det der. Greit nok at man sitter noen timer foran maskina og alt det der, men man prøver jo helt å unngå å snakke "nerdeprat" blant folk på bussen osv. Nok om det. Til slutt kom vi frem, og vi begynte å spasere mot TMVS..

Bussturen hjem var noe spesiell. Vi tok 14:10-bussen fra Tønsberg til Sandefjord. Det var ikke så mange som skulle på denne gangen. Faktisk er det langt færre på denne tiden enn det det var i fjor på samme tid. Jeg oppdaget forresten at bussjåfører har litt makt på bussholdeplassen. Det skulle kanskje bare mangle, siden det er de som driver stedet. Men vi var i hvert fall en god klump ungdommer som flokket seg rundt døra for å komme seg inn i bussen. Plutselig kommer det en bussjåfør bak oss, og hele flokken deler seg i to omgående. Det var som en varm kniv i smør.

André og Louis steg først inn på bussen og de kapret et ledig dobbeltsete hver seg. Jeg valgte å sitte ved siden av André, fordi han satt lengst bak. Da slipper jeg nemlig å snu meg dersom jeg skal si noe. Jo lengre bak i bussen man kommer jo bedre. Da har man mer oversikt over det som skjer. Vi pratet litt løst og fast inntil i kom til Raveien. Da prøvde vi alle tre å sove. Og enkelte av oss klarte dette litt for godt. Plutselig kjente jeg André prikke meg på skulderen. Jeg kikket opp og så at han pekte på Louis.

Louis er rar. Ikke bare hadde han prestert å sovne. Han hadde også klart å sovne med hodet opp i lufta som en spurv som inntar veske. Det hele var bare så morsomt at vi begge bare knakk sammen av latter. :) Men Louis sov videre. Intetanene om at en god del jenter og slik fniste i bakgrunnen. Ei dame som satt ved siden av meg kikket på Louis og hun smilte litt hun også. Da jeg fikk se dette begynte jeg å le nok en gang. Det så ut som han var hos tannlegen der han satt med munnen åpen og hodet opp. Det så ut som han.. som om.. han.. hadde fått noe uventet opp i rævva. Bra jobba Louis! :)

Etterhvert, da vi var kommet omtrent halvveis, la jeg merke til noe annet. Nesten alle sov i bussen. Enten var det ekstremt dårlig luft i bussen den dagen, eller så påvirket de hverandre. Omtrent alle i bussen sov, og nå tuller jeg ikke. Det var sikkert en 15 personer eller noe slikt av 20 som gjorde det. Men André og jeg var lys våkne. Uforskammet våkne.

Gjett om ikke det var svært firstende å putte noe i munnen til Louis der han satt. Men halve hodet over setet. Sovende. Gapende. Louis hadde egentlig tenkt å gå av hos meg den dagen. For å kopiere litt mp3. Men siden han sov så søtt, og at vi skulle på en kino og pizzakveld sammen med klassen den kvelden, droppet jeg å vekke ham. André og jeg var svært spent om han skulle våkne da vi kjørte rundt rundtkjøringen ved OBS. Men det gjorde han ikke.

André og jeg følte oss svært lurte da vi hoppet av bussen og så at Louis fremdeles sov. Vi småhumret litt da vi var på vei over veien. Men da skjedde det noe. Bussen stoppet! Og Louis stod igjen bak bussen da den kjørte. Vi trodde ikke våre egne øyne. Hvordan var det mulig? Han hadde jo sovet som en stein under hele bussturen! Louis, som på dette tidspunkt var noe forfjamset, smilte et trøtt smil blandet noe uante mengder med trøtthet. Deretter spaserte vi hjem. Ikke fatter jeg hvordan han våknet. Og ikke fatter han det selv heller. "Instinkt," sa han "..instinkt."

12. november 1997: