13. november 1996

Denne dagen var det skikkelig glatt på veien. Louis mekka noe fælt med alle bøkene sine i setet bak oss, og han kom med små innspill hele tiden. Han så en smule oppgitt ut da ei dame spurte om ho kunne sette seg ved siden av ham. Vi satt på helt til Farmand Stredet, fordi vi skulle ha gym på Slottsfjellsskolen.

Da vi skulle ta bussen hjem opplevde vi noe morsomt på busstoppet. Det var nemlig et lite ekkorn som tittet frem i treet like nedefor oss. Det hoppet ned fra treet, og hoppet over veien. Bilførerne så det heldigvis, og senket defor farten. Det et skikkelig modig lite ekkorn. På den andre siden av veien prøvde det å klatre opp en mur, men det var uten hell. Det var da vår lille helt skjønte at han måtte gå rundt, og det gjorde den. Deretter tok den en snarttur oppi et tre før den fortsatte over hagen til huset. Det var skikkelig tøft å se det hoppe bortover snøen. Siden det var litt mye snø og fjell i veien så valgte ekkornet å bruke trærne som fremkomstmiddel. Det var sannelig lurt gjort. Først stakk den høyt opp i treet, og deretter hoppet den over til nesten tre. Det var kanskje lett å se hvor det var, fordi det drysset litt snø der han var. André, Louis og jeg stirra som besatt på det. Det var skikkelig god underholdning. Tror nesten det er det mest intreressante jeg noen gang har opplevd på busstoppet. Ekkornet hoppet fra tre til tre selv om grenene ble en smule tynne etter hvert. Det er ikke så greit å være ekkorn i byen, nei. Håper det finner veien ut i skogen. Ekkorn er nusselige i hvert fall.

På bussen fant jeg meg et ledig sete langt langt bak i bussen. Vedkommende jeg spurte om å sette seg et hakk lengre inn nølte litt, fordi taket i bussen lakk en smule. Han ville ikke blir våt. Likevel satt han seg pliktoppfyllende lengre inn. André og Louis stakk bak i brønn da, og måtte stå en stund før de fikk seg et sete.

14. november 1996: