5. november 1996

Mørkt, kaldt og vått. Det er hvordan jeg vil beskrive bussturen frem. Det styrtregnet og jeg var veldig frysen. Egentlig liker jeg regn når jeg er inne i et varmt hus og bare hører det falle ned på taket. Det er for eksempel verlig morsomt å høre på når jeg skal sovne og slikt. Det som derimot ikke er spesielt hyggelig er å stå og kjempe mot naturkreftene på busstoppet. Kjenne av håret ditt, skoene dine og alt sammen blir til en våt fille. Det var skikkelig mørkt i dag også. Alle veilysene var mørke. Usj så utrivelig.

Det at det regnet gjorde det ekstra hyggelig å komme inn på bussen. Der var det i det minste varmt og tørt. Satte meg helt forrest i bussen. På det enmannsetet liksom. Det har man i grunn ganske god oversikt. Ser liksom veien og alt regnet. Det er ganske underholdene å se på regn egentlig. Jeg var ganske trøtt så jeg så på vindusviskeren nesten hele veien. På hvordan varmet formet på vindusruta på grunn av luftmotstanden.

Det er skrekkelig moro å se hvor våte de som kommer inn på bussen er. De som gikk på var ganske våte også, fordi bussen som kjørte forran oss gadd aldri å stoppe for å ta på flere. Derfor ble det skikkelig mange mennesker i bussen vår, og det var veldig mange som måtte stå.

Det regnet da vi skulle hjem også. Vi ble stående på bussholdeplassen å snakke litt og drømme resten av tiden. André måtte selvfølgelig dunke i taket av bussbua slik at ranselen min ble våt. Urk. Faktisk kom det en sykebil med fulle sirener forbi oss. Action! Bæbubæbuæbu!. Egentlig synes jeg ikke sykebiler kjører fort nok. Hadde jeg visst at noen hold på å dø så hadde jeg tøkki gassen i bånn. En traktor kasta seg over i sykkelstien og en annen trailer i motsatt kjøreretning kjørte inn på bussholdeplassen. 10 minutter senere kom den tilbake. Da hadde den også blålysa på. Denne gangen gadd den ikke å kjøre forbi oss. Den tok av til venstre i krysset før oss. André mente at noen holdt på å dø, og det var jeg enig i.

Da bussen kom var vi ikke helt sikre på om det var akkurat den bussen vi skulle ta. Den var veldig dårlig merket. Det stod bare en liten lapp nedi hjørnet av ruta at den skulle til Sandefjord liksom. Vi satte oss helt forrerst i bussen. Det var bemerkelsesverdig få mennesker i bussen. Resten av turen holdt jeg kjeft, og jeg prøve å snorke litt. Dessverre hadde jeg ikke vindusplassen så det ble litt vanskelig fant jeg ut. Hater disse elevene fra Fevang Skole ass. De skal av på sammen busstopp som oss, og de plinger helt galt. Sikker på at de plinga 400 meter før busstoppet.

5. november: