|
| |
12. februar 1998 intrevjuet jeg og min kamerat en bussjåfør.
Les og hør intervjuet som Real Audio!
| I grunn må jeg si at jeg er rimelig lei av å kjøre buss. Hver eneste skoledag sløser jeg bort over
en time og et kvarter på å kjøre buss fra Sandefjord til Tønsberg. Hvis vi da tenker på at det er 190
skoledager i året, og at jeg skal gå der i 3 år, så kommer vil til den nette sum av 712 timer! Hvis vi
deler dette på 24, finner vi ut at jeg kommer til å sløse hele 30 dager! Altså.. jeg skal sitte en hel måned
i en buss! Og det uten mat!! Et fengsel er det i det minste rolig, og ikke så mye svinger og dritt. Argh! |
| Er det noe som suger, må det være akkurat dette bussgreine. Hver eneste dag ser jeg omtrent 50 folk
gå på og av bussen. Akkurat dette er kanskje ikke det mest irriterende. Det mest irriterende er at bussen
må stoppe på hver eneste busstopp. Gi gass, bremse, gi gass, svinge litt, bremse, gi gass, bremse. Tenk på
hvor mange ganger dette blir i løpet av et år! På strekningen fra der jeg bor, til dit jeg går
av ved skolen, har jeg funnet ut at bussen stopper omtrentlig 10 ganger. På hjemoverveien er det verre. Da
stopper den over 15 ganger. Dette blir cirka 25 ganger om dagen. Altså (frem med kalkulatoren igjen).. dette
blir hele 14250 ganger i løpet av tre år! Er det ikke utrolig imponerende å tenke over hvordan vi busstakere
har det? |
 Når er det man skal plinge? Så fort som mulig?
Da er det en fare for at bussjåføren glemmer det. Rett før busstoppet? Da er det en fare for at bussjåføren
ikke rekker å stoppe. Jeg er av den typen som glemmer å ringe, og det er det verste av alt. Derfor
er det bra at jeg har personer som skal av på samme sted som meg. Ofte er jeg ufattelig trøtt. Likevel
sovner jeg aldri. Hvorfor? Jo, det er fordi busser er så fryktelig vonde å sove i. Det er som regel ingen nakkestøtte.
Har de laget dem slik med vilje? Kanskje det. En kamerat av meg presterte å sovne (han hadde visst vært våken
i over 32 timer!). Da kom han halvveis til Larvik (hei på deg Louis!). Likevel er faren med å sovne ganske
liten. Spesielt hvis man sitter i setet mot midtgangen. Skulle man likevel sovne, er faren ganske stor for at du
tipper over skulderen til han/hun/det som sitter ved siden av deg, eller at du tomler ned i midtgangen i
en krapp sving. |
 Når skal man reise seg? Med en gang man drar
i snora/trykker på knappen? Eller burde man kanskje vente til bussen har stoppet? Vel, her pleier jeg å reise meg 20
meter før busstoppet. Etterhvert som man blir eldre burde man kanskje vente litt lenger, fordi i dette
stadiet er bussen ganske vanskelig å holde seg på bena i. Egentlig kan man lett se hvem som ikke pleier å kjøre
buss. Det er flere ting som skiller dem fra oss erfarne busstakere. Det første tegnet man kan kikke etter
er om vedkommende setter seg ned i setet med ranselen på ryggen. Da er det klart en newbie
vi snakker om. Noen andre mistenkelige ting du kan kikke etter er om vedkommende stresser veldig når han/hun
skal av. Hvis en person reiser seg med en gang når hun/han har plinget, og står helt klar 200 meter før
busstoppet, er det helt klart en newbie du har med å gjøre. |
| Enda har jeg ikke nevnt det absolutt verste med å kjøre buss. Det kommer jeg til nå. Det
er nemlig at det ytterst sjelden det er to ledige seter å få tak i. Derfor må jeg alltid spørre om jeg kan
sitte ved siden av noen. Det er her problemene hoper seg opp. Hvor er det jeg skal sitte? Hos den gamle
dama? Ikke talom! Da kommer ho sikker til å begynne å plapre om oss ungdommer, om barnebarna sine, hva ho
har kjøpt og så videre. OK. Det er da man begynner å vurdere neste individ. Dette er en normal mann. Akkurat
i det du skal spørre griper en kraftig stank av hvitløk og tobakk rundt nesen din. Du rekker bare å si:
"Unnskyld, kan j.." før du går videre. Etter mange slike hendelser begynner du å få problemer. Du har snart
gått igjennom hele bussen! Når du kommer bakerst finnes det ingen utvei lengre. Det vet du. Vel, du kan jo gå tilbake
igjen, men det tar seg liksom ikke så bra ut. Da du endelig finner en fin plass å sitte, dukker et nytt
spørsmål opp. Burde jeg spørre om jeg kan sitte der eller ikke? Jeg personlig pleier å spørre. Jeg stiller
akkurat det samme idiotiske spørsmålet som alle andre gjør. "Er det ledig her?". Herregud. Klart det er
ledig! Eier vi ikke øyne eller? Jojo. Det er jo kanskje for å være høflig. Det finnes mange forskjellige
taktikker på akkurat dette området, og jeg har sett ganske mange rariteter. Det finnes også mange som bare
slenger seg ned i et ledig sete uten å spørre. Det har jeg egentlig litt sansen for, men jeg vil ikke virke
uhøffelig mot andre mennesker. Jeg har ennå ikke opplevd at folk har nektet når noen har spurt dem, så jeg
skjønner godt hvorfor mange ikke orker å spørre mer. |
Forestill deg dette: Bussen er full av mennesker, og alle setene er opptatt. Du selv sitter ved siden av en ukjent person.
Akkurat da er det noen som "plinger" og skal av. Begge i setet ved siden av deg (over midtgangen i bussen
liksom) reiser seg og går av. Mange mennesker 
opplever akkurat dette, og det er i slike stunder folk sitter å lurer på om de skal sette seg i det andre
ledige setet eller ikke. Det er skikkelig rart, men jeg er ganske sikker på dette. Her er problemstillingen:
På en side er det kanskje det mest behagelige å bytte til det ledige setet, men det vil kanskje virke litt
frekt? Kanskje personen ved siden av deg begynner å lure på hvorfor du trakk deg over i det andre setet? Det
kan virke støtende på personen du trekker deg unna, fordi vedkommende lett kan tro at du har noe i mot dem
og at du av en eller annen grunn ikke vil sitte der. Egentlig er det ikke så mye å lure på, fordi det kan
være mange grunner til at personer gjør akkurat dette. Man slipper for eksempel å ha ranselen/vesken på
fanget. En annen ting er at vedkommende som sitter ved siden av deg slipper å si ifra når han/hun skal av.
Likevel er det ikke sikkert at personen skjønner dette. Derfor pleier jeg selv å bli sittende til jeg skal
av. |
| Rundt 14:00 til 16:00 slutter de fleste ungdommer på skolen, og akkurat derfor blir det ekstra mange
mennesker på bussene. Her også dukker det opp noen problemer. På mange busser hvor det pleier å være trangt om plassen
er det alltid noen som begynner å dytte seg frem mot inngangen. I dag holdt jeg personlig nesten på å bli skvisa
inn i døra på bussen (ja, faktisk..). All denne dyttingen og puffingen kan selvfølgelig ikke gamle mennesker
bli med på. Derfor må de alltid stå bak å vente. Problemet? Jo, det er at gamle damer og menn ikke får plass
i bussen! Unge folk derimot, får alltid plass. I hvert fall ståplass. Ja, som du sikkert allerede har funnet
ut så kan ikke gamle mennesker stå hele veien i en buss. De trenger sitteplass folkens! Derfor blir
de nødt til å vente på neste buss som mange ganger ikke kommer før en halvtime eller time senere. Dette
problemet synes jeg nesten må løses. Enten ved at man lar gamle mennesker gå på bussen først eller at gamle
mennesker skal ha lovfestet rett på sitteplass i bussen. Det siste alternativet er jo at gamle mennesker må
holde seg unna tiden da ungdommer slutter på skolen, og at de må vente slik som de gjør i dag. Vil vi ha det
slik? Dette problemet tror jeg nok ikke folka i regjeringen har tenkt på, nei! HAH! |
Det jeg ser frem til, er å kjøre buss i mange andre land. Hittil har jeg bare sitti i norske busser
hvor alle folk sitter å mediterer, og hvor folk sjelden kommer i kontakt med hverandre. Vi er
som roboter med en av-og-på knapp. Denne knappen slås automatisk av når vi setter oss i sittestilling. Alle
folk sitter i sine egne tanker, og later som de ikke følger med på hva som skjer. Hvis de virkelig ikke hører
etter, og lever i sin egen verden der de sitter, hvordan kan de da vite når de skal gå av bussen? I andre
land derimot, har alle knappen aktivert helt fra de kommer inn i bussen og til de går av. De snakker mye mer
enn oss nordmenn. Jeg har  ofte lurt på hva de snakker
om. Snakker de om hva de skal ha på brødskivene til kvelds, hva slags dyrefor de gir til katten sin, eller
hvor ofte de gir plantene sine vann? I så fall er det for min del like greit
at vi ikke sier noe. Vel, nå har jeg ikke tenkt på de overstappede bussene man finner i fattige land, der
folk henger i speil, dører og støtfangere. De har det sikkert ikke så kjedelig som oss andre på bussen! Det
å kunne falle under busshjulet er kanskje et fint samtaleemne. De kan jo for eksempel innlede en samtale
med å si: "Har du falt under busshjulet før?". Åååh. Jeg bare mååå dra til et slikt sted for å ta buss. Det
ser skikkelig spennende ut! |
| Er det noe jeg ikke liker, så må det være busskonseptet. Dette med å kjøre buss kan det skrives en
hel bok om. Hvis ikke to. Kanskje jeg burde gjøre det? Jeg har jo enda ikke nevnt alle disse fine tingene
som ransler i midtgangen, solvarme dager, lufting osv. Ja, det er ufattelig mange uskrevne regler man
finner i bussene til daglig. Bare tenk over det. Jeg personlig har tenkt mye over akkurat dette. Jeg er ikke
akkurat motstander av å kjøre buss. Langt i fra! Det er ganske miljøvennlig i forhold til vanlige personbiler!
En ting jeg ennå ikke har nevnt er jo de som styrer det hele, nemlig bussjåførerne. Jeg synes de fortjener å
få et eget avsnitt på denne sida. Derfor begynner jeg på et nytt et. |
 Bussjåførerne, ja. Selv også de har sitt eget
arbeidsmiljø. Som oftest pleier de å konsentrere seg om veien og de virker til tider ganske umenneskelige, men
er de egentlig det? Jeg vil si det spriker ganske mye fra bussjåfør til bussjåfør. Det finnes de som ser på
alle ungdommer som noen uhøffelige schwin, men som oftest er de hyggelige. Jeg har faktisk sett
eksempler på bussjåfører som sier "hei" til alle som går på! Egentlig er ikke dette så forbanna dumt som det
høres ut som, fordi det har faktisk en liten effekt! Jepp, ungdommer, som ellers pleier å bråke noe sinnssykt
og røske i snora selv om de ikke skal av, bråker faktisk ikke så mye for slike bussjåførere. Tro det eller ei.
Jeg tipper det er fordi de får følesen av å kjenne bussjåføren. I dette lille hei'et ligger det mer enn bare
et normalt "hei". Det er som en liten lov dukker opp i hodet på alle passasjerene. La oss gå nærmere inn på
bussjåførernes arbeidsoppgaver. Kort fortalt kan vi bare si at de skal kjøre buss. Hadde jeg kommet rett fra
jungelen hadde jeg kanskje trodd at jobben deres var å høre på P4 sine trafikkmeldinger og "Willi-Røre" på
P4 hver morgen. Jepp. Det er mange bussjåfører som skrur opp volumet når Willi Røre dukker opp klokka 07:40,
og jeg skjønner dem godt. Det kan jo til tider være litt morsomt. Hvem vet, kanskje er det hverdagens høydepunkt?
|
| Hvis jeg hadde vært bussjåfør, hadde jeg prøvd å finni på noe kult. Lagt merke til at mange busser har
en mikrofon? Ja, det er nettopp her ideen min ligger. Hva med å utdanne bussjåfører til å fortelle vitser og
si morsomme ting? Tenk å kunne kombinert bussturen med et "stand-up-comedian show". Hadde ikke det vært gøy?
Det tror jeg! Selvfølgelig ville bussjåførere hatt mer i lønn for slike bragder, men skitt au. Da hadde i det
minste bussturene blitt en god del morsommere! Sånn som det er nå, sitter alle med hengehuer og er sure (utenom
alle de som la seg klokka ti dagen før). |
| Bussjåførere har også innført noen rare sosiale skikker seg imellom. De har blant annet innført et lite
"vink". Hver eneste gang de kjører forbi en annen buss reiser de hånden å vinker til bussjåføren i den
motgående bussen. Det må være ganske kjedelig. Bare rekke å gi et lite vink før arbeidskolegaen bare
forsvinner forbi i over 120 km/t. De må være den eneste arbeidsgruppen i Norge som hilser på kollegene
sine flere ganger om dagen. Det er liksom litt problematisk å slå av en prat, fordi passasjerene neppe
har tid til sånt. De har jo dette fine radionettet sitt, men det kan vel ikke misbrukes.
Jeg har ofte lurt på hva en bussjåfør egentlig tenker? Tenker de på alle de rare passasjerene? Tenker de
på hvor alle skal? Om de skal bytte jobb? Et eller annet må de i hvert fall tenke på. For min del ser denne
jobben dødstreig ut, og neppe særlig utfordrende. Likevel er dette en viktig jobb! Ikke
misforstå meg! Den er mye viktigere enn jobben til en som lever på aksjer. Hva gjør egentlig en som lever
av aksjer for samfunnet? Ikke mye spør du meg. Likevel har jeg bestemt meg: Jeg kommer aldri
til å bli bussjåfør! |
...hits siden 26. Oktober 1996. |
|
